Få nyheder, ferniseringer og events hver uge i din mailbox. Tilmeld dig Kopenhagens ugentlige nyhedsmail

15.05.2012 INTERVIEW

Halvor Rønning & Joakim Martinussen: Untitled (bib #4, 6), 2012. Foto: Halvor Rønning.

Pieces of Intensity, Thing a Thing a Thing

Til Pieces of Intensity, Thing a Thing a Thing, har Halvor Rønning og Joakim Martinussen lavet en kollektion af cykelshorts. Til presentationen af disse beklædningsdele har de reproduceret Varvara Stepanovas scenografiske elementer fra den konstruktivistiske opsætning af Death of Tarelkin (1922).  Janus Høm mødte dem over sort kaffe, brownies og en Iphone.

AF Janus Høm

I snakker i jeres pressemeddelelse om ting som gør jer høje, hvad har gjort jer høje mens I har vært i Danmark?

Halvor Rønning: Jeg ble ordentlig høy av å trekke 240 øl på en tralle fra kjøpmannen på Esplanaden, gjennom Store Kongesgade og tilbake til galleriet over Kongens Nytorv. Ellers var det deilig å fylle et stort kar med glassflasker og helle 25 kilo is over, for å senere nyte synet og høre lyden av kalde Tuborg som ble trukket opp av isen...

Jeg ved at dele af jeres projekt tog afsæt i en Coco Chanel-reklamefilm med Kiera Knightley. Hvad sker der i den?

Halvor Rønning: Det er nærmest en kortfilm som promoterer Coco Mademoiselle-parfymen, hvor Kiera i åpningsscenen kjører rundt i Paris på en beige motorsykkel i en tettsittende beige drakt i semsket skinn, beige hjelm og beige pumps. Det er den første sexy motorsykkeldrakten jeg noensinne har sett. Tidligere har jeg bare sett "dyke on bike" eller en motorsportstil hvor drakten er tettsittende og flott, men med masser av polstring, puter, striper og what not.

Joakim Martinussen: Det var så fett å se Kiera Knightly i "all over beige". Kjedelig og sexy på samme tid. Litt ut i filmen, når hun begynner å kle av seg, viser det seg også at hun har beige sokker...

De kalder farven bare Nude, som vel i og for sig er relativt racistisk. Men det er vel ikke kun det, som det handler om: at se Kiera næsten nøgen?

Joakim Martinussen: I Oslo har vi noe vi kan kalle en "Markaoverklasse" - direktører og andre velstående som trener som toppidrettsutøvere. De imiterer toppidrettsuttøverne i form av utstyr og treningsmetode, og som en forlengelse av det - estetikken. Vi tar også del i dette hvor skogen blir en arena for en visuell samtale omkring spesifikasjoner og funksjonalitet. Alle valg er tilpasset; sykkelens vekt og høyde, girsystem, rammesvikt, passform og farger på sykkelbekledning, lav eller høy svetteterskel osv. Jeg kjøper en opplevelse som er spesialtilpasset meg som individ og som gir en følelse av å være helt unik. Det er ikke bare dyrking av en hobby, men også en manifistering av individuelle behov. Det grepet Chanel gjorde inspirerte oss til å ta sykkelbukser ut av sin vanlige utforming og produsere mer sensuelle versjoner i silke og gjennomsiktige designerstoffer.

Halvor Rønning: Det handler, som Joakim sier, mer om et estetisk blikk - selv på det å sykle i skogen. For meg er det å innrømme at en blir høy på et objekt og dets relasjon til en selv, da spesielt med tanke på utstyrsfetishisme i sport, en enorm anerkjennelse av objektets status og betyding i dag. Vi kom til et punkt i prosessen hvor selvbevisst estetisering og funksjonalitet ikke utelukket hverandre. Dette opplever jeg gjelder både for sport og kunst.

Den måde I snakker om jeres forhold til ting kan opleves ganske prekær. Jeg tror, det kommer sig fra, at der generelt forekommer en normativ situation, hvor det ikke er god skik at have sådan en ubetinget kærlighed til ting. I laver ikke en dekonstruktiv kritik ud fra et priviligeret standpunkt - I går ind i det; I løber afsted med bekræftelsen snarere end at trække fra. Og den der bekræftelse er et interessant sted. I udgangspunktet så er commodities jo noget man gerne skal være mistænksom og fremmedgjort ovenfor. I jeres projekt ses en ubetinget kærlighed til ting. Ud fra en "klassisk" kritisk tankegang, så burde I næsten kun kunne forstås som om, I er ironiske. Og når I siger, at I ikke er det, så bliver man skudt ud af sin comfort zone. På en meget indirekte måde oplever jeg, at jeres udstilling er - bevidst eller ubevidst - en del af en samtidig samtale om hvad kritikalitet er i dag og hvor den er på vej hen - hvis altså den ikke skal funderes i det udpinte marxistiske tankegods. Udstillingen bevæger sig iblandt disse spørgsmål uden at eksplicit diskursivere og pege, men gennem praksis og væren. Og det kan opleves ganske slippery.

Halvor Rønning: Som Hannah Arendt påsto: Kunst er viktig for å trene menneskets empatiske evner. Istedet for at kunstneren peker på ting, for å opplyse offentligheten, kunne en kunstners reelle engasjement, det som du kaller "praksis og væren", være noe konkret publikum kan forholde seg til i en empatisk situasjon. Det handler ikke om at de skal forstå noe, men snarere bruke sine sanser og følelser til å se etter hva som faktisk er der. Tanken er god - og kanskje er jeg noe mistroisk - men jeg tror dette er en overdrevet tro på kunstens potensiale, at kunst skal gjøre verden til et bedre sted. Men jeg liker at vi kan peke på en form for realisme uten moralske undertoner.

Lad os snakke lidt mere konkret om de fysiske elementer i jeres udstilling. Der er cykelshorts som I har produceret fra forskellige tekstiler og så er der møbler I har taget fra Varvara Stepanova, en russisk produktivist.

Joakim Martinussen: Stepanova var en russisk kunstner og designer, født 1894, som arbeidet en hel del med scenografi for forskjellige teaterstykker, samtidig som hun var pionér for industriell tekstildesign og produksjon - alt i kjølvannet av den russiske revolusjonen. I 1922 gjorde hun en banebrytende scenografi til stykket Death of Tarelkin. Denne oppsetningen forlot bruken av bakgrunnskulisser og besto kun av teaterets rå murvegg, flyttbare objekter og møbler av tre. Skuespillerne hadde kostymer i samme enkle, grafiske formspråk akkurat som rekvisittene - noe som førte til at det visuelle skillet mellom subjekt og objektet ble uklart.

Halvor Rønning: Til utstillingen har vi reprodusert noen av møblene fra denne oppsetningen og brukt dem som displaymoduler for promotering av våre sykkelbukser. Vi har reprodusert en kunsthistorisk referanse og sidestilt den med abstraherte elementer fra en estetisert livsstil. Ironisk nok hadde Stepanova et helt bevisst forhold til at oppsetningen av Death of Tarelkin også hadde en promoterende effekt på hennes kunstneriske profil. Hun beskriver i en av sine tekster om en fornemmelse av teater som showroom og event, ikke bare en iscenesettelse av et drama. Så på en måte forflater vi hennes kunst i vår utstilling, men på samme tid viderefører vi hennes ambivalente holdning til hva en kunstnerisk arena kan være. Det trekker opp et voldsomt spenn mellom to sider av det 20. århundre som det kan være vanskelig å overskue, men som likevel viser til en voldsom bevegelse i hvordan man ser på forholdet mellom ting og mennesker.

Joakim Martinussen: Det er en butikk inne på Strøget, jeg husker ikke helt hva den heter, men innerst i butikken står det et stort lerret spent opp på en blindramme med bildeflaten vendt inn mot veggen. På toppen henger det en kjole og en skjorte fra hver sin kleshenger. Det å kjøpe klær blir her en opplevelse hvor kunst fungerer som en kulisse til å sette deg i rett stemning, og ikke minst appellere til en målgruppe som assosierer seg med en kunstinteresse.

Halvor Rønning: Det får meg til å tenke på eigenblutdoping, et uttrykk Diedrich Diederichsen har brukt om hvordan vi konsumerer vår egen oppmerksomhet. Akkurat som syklister doper seg selv med sitt eget blod, tilbyr opplevelsesøkonomien forbrukere en utvidelse av selvbildet gjennom å for eksempel konsumere spesialtilpassede produkter i iscenesatte miljøer. Jeg liker å tenke på handleopplevelser som en måte å stabilisere humøret mitt - ren instrumentell medisinering. At kunst kan være en ingrediens i den pillecocktailen er jo helt fantastisk.

Flot som I - uden skelen - approprierer oplevelsesøkonomi som en positiv force. Jeres galskab er en fornøjelse. Tak.

Halvor Rønning & Joakim Martinussen: Untitled (Bib #5, 8, 11, 12), 2012. Foto: Halvor Rønning.

Halvor Rønning & Joakim Martinussen: Untitled (Bib #7, 10), 2012. Foto: Halvor Rønning.

Halvor Rønning & Joakim Martinussen: Untitled (Bib #1), 2012. Foto: Halvor Rønning.

Halvor Rønning & Joakim Martinussen: Untitled (Bib #4, 6), 2012. Foto: Halvor Rønning.

Halvor Rønning & Joakim Martinussen: Untitled (Bib #7, 10), 2012. Foto: Halvor Rønning.

Skriv kommentar